Siden sommeren 2024 har Øyvind Moen arbeidet med å restaurere og sette i stand smia som står på Kvæven bygdetun. Forrige uke blåste han liv i glørne i det gamle ildstedet.
Tekst og foto: Petter Emil Wikøren
-Jeg startet arbeidet i fjor og har nok brukt nærmere 150 timer på arbeidet. Når jeg startet opp var smia sklidd av grunnmuren, og jeg måtte mure på plass steinene under bygget før jeg kunne rette den opp. Det er også byttet flere kledningsbord, sier Øyvind Moen mens glørne får liv i den nærmere hundre år gamle grua.
Arbeidet som Sirdal kommune har fått utført, gjøres av Øyvind Moen gjennom hans selskap Sirdal håndlaft. Den gamle smia fra om lag 1930, stod tidligere på Sinnes, men ble i 1991 flyttet til bygdetunet. Nå er bygningen vesentlig restaurert tilbake til original stand.
-Slike smier stod det på mange gårder i Sirdal. De var nesten alltid plassert borte fra gårdens andre bygninger og alltid i nærheten av vann. Det er selvsagt på grunn av brannfaren, sier Moen.
Kulturkonsulent i Sirdal kommune, Gudrun Ovedal, forteller at smiene ble bygd enkle nettopp på grunn av brannfaren.
-Det var ikke sjeldent at smiene tok fyr, derfor er de ofte ganske enkle bygninger som ganske kjapt kunne bygges opp igjen om de brant ned, sier hun.
Belgen blåser
Smia på Kvæven er nettopp en slik enkel konstruksjon. Den består av enkle kledningsbord med et lite vindu og enkel dør. I taket er det ei pipe, men ingen piperør. Røyken som dannes kan like enkelt sive ut mellom dekningsbordene som ut gjennom pipa.
Hovedformålet med bygget er grua som står plassert innerst. Et enkel murt ildsted hvor det er montert en belg like ved siden. En effektiv, men enkel vippe-mekanisme i ståltråd og tre gir kraft til blåsebelgen. Den er på den andre side mer avansert.
-Belgen som er her består av to blåsekammer med en ventil inni. Det gjør at selv om jeg drar opp eller trekker ned, så blåser belgen. Det er en dobbeltvirkende belg. Den blåser med andre ord begge veier og blir dermed mer effektiv, sier Moen.
For anledningen har Moen fyrt opp i grua og har med verktøy for å forsøke seg på smedgjerningen. Bålet blir til glør og den effektive belgen gir oksygen slik at temperaturen i glørne stiger. Etter en god stund og mange pump med belgen, har varmen nådd mange hundre grader.
-Jeg er imponert over at det ikke blir mer røyk innendørs når vi holder på slik, sier Moen.
En utdødd lyd
Etter å ha fått ønsket varme i glørne har Moen stukket inn et stykke jern i ilden. Noen ivrige pump med belgen senere gløder jernstykket rødt i enden og Moen kan legge metallet på ambolten.
-Dette er en skikkelig ambolt. Den veier sikkert henimot 50 kilo, sier han.
Lyden som følger når Moen hamrer ut metallet mot ambolten er for lengst utdødd på norske gårder. Den metalliske klangen fyller hele bygdetunet og får arbeidere på nabohyttene til å stoppe opp og kikke nysgjerrig.
-Hør på den lyden. Det er virkelig fra en annen tid, sier Ovedal.
Med taktfaste slag hamrer Moen jernbiten flat. Oppgaven skal ikke føre til noe annet enn tjene som et eksempel. Til det er ferdighetene for dårlige, noe Moen innrømmer uten blygsel. Etter litt mer hamring dyppes jernbiten i vann for herding. Det freser og ryker i smia, noe som sannsynligvis ikke har skjedd på flere generasjoner.
-Tenk, disse smeden kunne lage det mest de selv trengte på gården. Som dette ljåbladet her. Det skulle både være sylskarpt, men samtidig tynt, langt og sterkt nok til å tåle sammenstøtet med en stein. De var skikkelige håndverkere, sier Ovedal.
Sinte smeder på Sinnes
Navnet Sinnes hvor smia kommer fra, kan ifølge flere navneforskere stamme fra ordet «sinder» som betyr slagg. Navnet har sannsynligvis sammenheng med at det har forekommet myrjernsmelting langs stranda av Sinnesvannet.
Det kan passe godt sammen med et gammelt sagn som handler om smedene på Sinnes:
«Ei segn fortel at i mykje gammal tid dreiv menn på Sinnes svært med jernvinna. Dei brende myrmalm i blåstergreft, og så stod dei heile dagane i smia og smidde saker av jern som dei selde. Smia låg ved Vigje.
Garden laut mest kvinnfolka ta seg av, og så vart ikkje drifta så god. Til det kom at også andre gardar dreiv fram jern or myrane, så Sinnes vart nok ikkje av med alt dei laga. Det vart sagt at Sinnes-smedane støtt var holsvoltne og sinte. «Svolten mann tek snøgt til sinne», heiter det.
Ein smed heitte Sondre og son han Sindre. Faren dreiv sonen hardt i smia og når denne sveitta og krauna, vart Sondre sint og vond, og sonen fekk bank i staden for mat.»
Det ble laget et gårdsrim om dette:
«Sinnes-smeane e støtt holsvoltne,
sele brådda å odda.
Sonnre Sinnes va så sinte
atte Sinnre sveita.
Sonnre Sinnes blei sinte
då Sinnre sveita.»
